Jeg hentet pakken i dag på postkontoret, og spaserte forundret hjem for å sjekke innholdet. Når jeg omsider fikk av teipen etter et mindre kirurgisk inngrep med en saks, fikk jeg se et fantastisk syn. Jeg jublet stille for meg selv for ikke å skremme naboene, og gliste studentgliset mitt.

6 pakker med espressokaffe til espressomaskinen min!

Det skal ikke mer til for å glede unge herr Tjørhom. Takk til morsan og farsan for fin overraskelse i posten! Jeg smiler, og feirer med en dobbel espresso mens jeg skriver semesteroppave i musikkhistorie.

:-)

Det er mye å tenke på. Jeg beveger meg inn på en vei som det kommer til å ta lang tid å gå. Hvor er jeg om fem år? Jeg er usikker, men jeg håper og tror at jeg har tatt et steg i riktig retning. Å velge en musikalsk utdanning var et vanskelig valg, og jeg visste at jeg hadde alle muligheter foran meg. Jeg kunne valgt noe tryggere. Jeg kunne blitt norsklærer, journalist eller vernepleier. Men akkurat nå er det en ting i hele denne store verden jeg har lyst til å drive med – musikk. Det er et språk jeg føler alle forstår.

Jeg fikk brått en pakke i posten fra mor og far. Den inneholdt et objekt jeg så sårt trengte – en espressomaskin! Espresso er herved anbefalt. Italienerene har forstått det for lengst; bestiller du kaffe i Italia, er det dette du får.

Nå er det på tide å ta kvelden!

PS: Hvis noen lurte på hva som skjedde med den berømmelige trafikkjegla jeg har skrevet om tidligere:

Den har blitt om til en fantastisk lampe i stua vår!

Jeg smiler.

:-)

Jeg vil benytte anledningen til å ta opp et problem som har plaget meg litt de siste årene. Det handler om å møte folk. Når jeg møter en person, passer jeg på å smile. Jeg tenker også på om håret mitt ser greit ut, om jeg har flekker på t-skjorta eller om jeg har glemt å lukke igjen smekken. Jeg håper at hånda mi ikke er for klam, og rekker den ut mens jeg nikker og fortsatt smiler. Personen jeg møter tar imot hånda mi, og vi utfører et håndtrykk. Det skal være et bestemt håndtrykk, ikke for slapt. På den annen side er det viktig å ikke klemme for hardt.

«Frank Tore,» sier jeg. Personen svarer i samme skikk, jeg nikker og sier bekreftende; «hyggelig.» Så langt har alt gått fint, jeg har gjort det jeg skulle, og jeg har hilst på en ny person. Men så fort jeg slipper hånda, har det skjedd igjen. Jeg har absolutt ingen anelse om hva personen jeg nettopp hilst på heter.

Til min store forbauselse var den skumle leken en aldri så liten spøk, og førstelektor  Sandwall flirte vennlig mens han delte oss inn i grupper som fikk hver sin oppgave. Vår gruppe fikk i oppgave å dramatisere brannreglene på leirstedet.

Kan det ha seg sånn at lærerne endelig har forstått at det ikke er alle som liker selskapsleker?

Jeg har vært her siden lørdag. Hva har skjedd? Ganske mye, faktisk!

• Jeg har lært meg å komme meg hjem ved hjelp av trikk og t-bane.
• Jeg har forstått og satt meg inn i faktumet at penger vokser ikke på trær.
• Jeg har innsett hvor mange utrolig fine venner jeg har i Oslo.
• Jeg har lokalisert «Finn Schjølls Blomster og Kranseforretning» i etasjen under. Venter stadig i spenning på at Blomster-Finn himself skal dukke opp.
• Martin har stjålet en trafikkjegle og satt den til pynt over peisen. Litt spent på lovligheten ved dette, og om vi kanskje må levere den tilbake. Har litt lyst til å pynte den til jul.

Illustrasjonsfoto. Utrolig dårlig utvalg av kjegle-bilder å finne på nett altså!

I går var en ganske så interessant dag. Jeg hadde kjempekoselig besøk av min gode venn Sandra. Vi laget te på min fantastiske te-brygger, og så en kjempebra film som heter «The Soloist» med Jamie Foxx og Robert Downey Jr. Senere tok vi trikken til Saga kino der vi møtte Johanne (enda en av de fantastiske folkene jeg gikk med på Viken FHS!).

Vi (de) bestemte oss for å se «Twilight: Eclipse», og etter en utrolig seanse der de to hysteriske jentene satte meg inn i historien hadde jeg godtatt min skjebne, og måtte innrømme at plottet og historien ikke var så aller verst. Filmen viste seg å være ganske underholdende, og veldig dramatisk. Jeg får rett og slett innrømme at jeg likte filmen. :-)

Konklusjon: Oslo er fint!

Til høsten forsvinner jeg til Oslo for å utdanne meg som utøvende musiker på Høgskolen i Staffeldtsgate. Ja, du leste riktig; jeg kom inn!

Gladmusikk:

Vinnerne av Urørt-finalen 2010. Platen får litt delt kritikk, men jeg synes det er mye stilig på den. Det kan være jeg blir distrahert av kul synth og ei søt jente, men jeg synes denne låten er dritbra!

Jeg er på godt humør :-)