Dessuten må jeg skrive mer. Jeg pleier av og til å glemme å skrive. Har litt det samme forholdet til kaffe. Jeg pleier å glemme å drikke kaffe, og det, min venn, det er uhørt, usaklig og ikke minst skrekkelig! Jeg lover herved å skjerpe meg.

Plateanbefalinger i februar:

Kaizers Orchestra - Violeta Violeta Vol. I

Bernhoft - Solidarity Breaks

Einar Stray - Chiaroscuro

Men det jeg egentlig skal fortelle om i dette blogginnlegget handler ikke om ordspill, måltider eller hyggelige sammenkomster. Det er en fin historie om to kamerater, som fant noe helt spesielt, fantastisk og vidunderlig – i en butikkhylle på Meny.

Tidligere på dagen var vi på handletur. Vi var som polfarere, ute i snøen, på vei til Meny, og en aldri så liten visitt innom vinmonopolet (polfarere, haha). Det var i avdelingen med bakervarer vi fant den. En boks som var så rosa at alle Barbie-dukkene i verden falmer i forhold. Jeg og Martin klarte rett og slett ikke dy oss, og vi visste at suksessen var i ferd med å gjenta seg, det kom til å ende opp i enda en runde på kjøkkenet.

Jeg og Martin har laget «Hello Kitty»-muffins.

Jeg har aldri i løpet av mine 20 vintre smakt noe så rosa! Pyntefigurene er forresten spiselige – de er oblater, akkurat som en får i kirken under nattverden.

Samlet vurdering: Fabulous!

PS: takk til Martin!

Hva mener du er urettferdig? Hva trengs i verden akkurat nå?
Involve Yourself vil ha deg med på å løse verdensproblemer.
Vi legger til rette for at du kan si hva du har på hjertet, både på nettsidene våre, gjennom workshops og andre arrangementer. Selvfølgelig skal vi overlevere meningene dine til regjeringen på et skikkelig avslutningsarrangement!» -hentet fra http://involveyourself.com

Dette er et ganske interessant opplegg. Min gode venn Einar lot seg nok ikke spørre to ganger:

Fint :-)

Jeg hentet pakken i dag på postkontoret, og spaserte forundret hjem for å sjekke innholdet. Når jeg omsider fikk av teipen etter et mindre kirurgisk inngrep med en saks, fikk jeg se et fantastisk syn. Jeg jublet stille for meg selv for ikke å skremme naboene, og gliste studentgliset mitt.

6 pakker med espressokaffe til espressomaskinen min!

Det skal ikke mer til for å glede unge herr Tjørhom. Takk til morsan og farsan for fin overraskelse i posten! Jeg smiler, og feirer med en dobbel espresso mens jeg skriver semesteroppave i musikkhistorie.

:-)

Bildene sier mer enn tusen ord. Det var særdeles smakfullt! Takk til Martin som hjalp meg å få til denne uforglemmelige bildeserien.

:-)

Det er mye å tenke på. Jeg beveger meg inn på en vei som det kommer til å ta lang tid å gå. Hvor er jeg om fem år? Jeg er usikker, men jeg håper og tror at jeg har tatt et steg i riktig retning. Å velge en musikalsk utdanning var et vanskelig valg, og jeg visste at jeg hadde alle muligheter foran meg. Jeg kunne valgt noe tryggere. Jeg kunne blitt norsklærer, journalist eller vernepleier. Men akkurat nå er det en ting i hele denne store verden jeg har lyst til å drive med – musikk. Det er et språk jeg føler alle forstår.

Jeg fikk brått en pakke i posten fra mor og far. Den inneholdt et objekt jeg så sårt trengte – en espressomaskin! Espresso er herved anbefalt. Italienerene har forstått det for lengst; bestiller du kaffe i Italia, er det dette du får.

Nå er det på tide å ta kvelden!

PS: Hvis noen lurte på hva som skjedde med den berømmelige trafikkjegla jeg har skrevet om tidligere:

Den har blitt om til en fantastisk lampe i stua vår!

Jeg smiler.

:-)

Vi tar av og til samme buss – nummer 11, fra byterminalen til Hillevåg. Vi går av på samme sted, og jobber hver vår avdeling på et sykehjem. Han er i 40-årene, og kommer fra Polen. Samtalene våre er enkle, og inneholder ikke så veldig mange avanserte ord. Forleden dag snakket vi om utdanning og ferier.

Polakken lurte på om jeg studerte. «Ja,» sa jeg og nikket. «Jeg skal studere musikk i Oslo til høsten!» Min polske venn var tydelig begeistret. «Ah, musikk!» nærmest ropte han og viftet med armene. Han lurte på hvilket instrument jeg spilte, og jeg sa at jeg spilte gitar, bass og litt piano, mens jeg forklarte hva jeg mente med mitt særdeles improvisatoriske tegnspråk. Jeg spurte om han spilte noe selv, men han ristet på hodet og forklarte at han ikke gjorde det. Han var egentlig elektriker. Det ble stille en stund. Polakken brøt omsider stillheten med å spørre meg om ferien min. Han lurte på om jeg hadde reist noe. «Ikke så mye» sa jeg, «men jeg var en tur i Gjøvik for et par uker siden. Var på en musikkfestival for elevene på skolen jeg gikk på. Ellers var jeg på en reise i Russland for et par måneder siden.» Jeg kom plutselig på at jeg hadde snakket litt vel mye, og ble litt usikker på om han hadde forstått det.

«Russland?» sa han begeistret. Han hadde hvertfall forstått noe av det. Jeg fortalte at jeg hadde vært i St. Petersburg. Han sa noe i retning av at det var en flott, stor by, og jeg forstod at han hadde vært både der og i Moskva. «Har du vært i Polen?» la han til. «Nei, det har jeg nok ikke. Men det har broren min!» Polakken hevet et øyenbryn, og laget et ansikt som om han ikke forstod hva jeg sa. «Broren min. My brother?» Han forstod fremdeles ikke helt, så det endte med at jeg sa at «en i familien» hadde vært i Polen.

Vi gikk ombord bussen. Jeg kapret meg en toseter, siden det var få folk ombord, og merket plutselig at telefonen min ringte. Når jeg hadde lagt på, så jeg at Polakken hadde sovnet. Det var på tide å finne frem iPoden min. Han våknet på magisk vis rett før vi skulle gå av. Jeg ønsket ham en fin vakt på jobb, og han gjorde det samme tilbake, etterfulgt av et glis som avslørte to manglende tenner.

Nå er det en stund siden jeg har sett ham på bussholdeplassen. Kanskje han er på ferie?

For at de skal vinne, trenger de stemmer. Du kan stemme her eller sende “A-HA 2″ til 2424.

Hun ringte fra Jærbladet, og hadde et tilbud til meg. Jærbladet er en relativt stor lokalavis som gis ut tre ganger i uka, og som dekker kommunene Hå, Time og Klepp. Hun hadde lest på bloggen min, og lurte på om jeg hadde lyst til å skrive et innlegg i avisa fredag hver tredje uke – den såkalte “fredagsbloggen”. Dette måtte jeg tenke litt på. Jærbladet er en ganske stor lokalavis. Hvis jeg ble med, kom mange til å lese meningene mine om saker og ting. Noen kunne kanskje bli irriterte på meg. På den annen side ville jeg hatt muligheten til å misjonere ut meningene mine til folk, kanskje få folk til å tenke litt over forskjellige temaer jeg tok opp. Dagen etter ringte jeg henne opp igjen, og sa: “Hei, dette er Frank Tore. Jeg er med!” (nok en gang, fritt etter hukommelsen).

Jeg har alltid hatt en drøm om å skrive et eller annet i en avis. Følg med i jærbladet, www.jbl.no, hver tredje fredag. Se under “blogg”. Mitt første innlegg kommer nå på fredag – hvis jeg har forstått det riktig :-)

Kjære, tidligere Viken-elever. Takk for et vakkert år! Jeg har lært mye, og møtt mange fine folk. Årboka mi er full av hilsener!

Et godt minne jeg sent vil glemme:

"Georgy Porgy" på huskonsert. Foto: Sara Angelica Spilling

Håper på å se mange av dere neste år i Oslo. God sommer!

Hilsen Frank Tore :-)