Koffor ikkje?

Første uka på HiS (Høgskolen i Staffeldtsgate) er over. Jeg er overveldet av inntrykk, informasjon og nye navn. Nye navn er noe jeg tilfeldigvis er ekstra dårlig på. At jeg i tillegg har en idiotisk (lettere) fobi for selskapsleker gjør ikke saken særlig lettere. Når førstelektor Peter Sandwall fortalte at vi skulle ha noen gøyale leker, og at vi skulle begynne med en navnerunde, ble jeg litt nervøs. Vi fikk beskjed om å fortelle hva vi het, hvilket hovedinstrument vi spilte og en ting vi likte å gjøre på fritiden som ikke var musikk. Jeg ante at dette kom til å bli en slags skummel lek med spesiell fokus på memorisering av den slags informasjon.

Jeg vil benytte anledningen til å ta opp et problem som har plaget meg litt de siste årene. Det handler om å møte folk. Når jeg møter en person, passer jeg på å smile. Jeg tenker også på om håret mitt ser greit ut, om jeg har flekker på t-skjorta eller om jeg har glemt å lukke igjen smekken. Jeg håper at hånda mi ikke er for klam, og rekker den ut mens jeg nikker og fortsatt smiler. Personen jeg møter tar imot hånda mi, og vi utfører et håndtrykk. Det skal være et bestemt håndtrykk, ikke for slapt. På den annen side er det viktig å ikke klemme for hardt.

«Frank Tore,» sier jeg. Personen svarer i samme skikk, jeg nikker og sier bekreftende; «hyggelig.» Så langt har alt gått fint, jeg har gjort det jeg skulle, og jeg har hilst på en ny person. Men så fort jeg slipper hånda, har det skjedd igjen. Jeg har absolutt ingen anelse om hva personen jeg nettopp hilst på heter.

Til min store forbauselse var den skumle leken en aldri så liten spøk, og førstelektor  Sandwall flirte vennlig mens han delte oss inn i grupper som fikk hver sin oppgave. Vår gruppe fikk i oppgave å dramatisere brannreglene på leirstedet.

Kan det ha seg sånn at lærerne endelig har forstått at det ikke er alle som liker selskapsleker?