Koffor ikkje?

Jeg har fått meg en ny venn. Jeg vet ikke hva han heter, fordi jeg har en helt fantastisk egenskap til å glemme navn så fort jeg håndhilser på noen. Dette er egentlig en litt upraktisk egenskap. Jeg kommer til å referere til ham som «Polakken», på en politisk korrekt ikke-rasistisk måte. Ifølge VG og Dagbladet er det nemlig ikke et negativt ladet ord.

Vi tar av og til samme buss – nummer 11, fra byterminalen til Hillevåg. Vi går av på samme sted, og jobber hver vår avdeling på et sykehjem. Han er i 40-årene, og kommer fra Polen. Samtalene våre er enkle, og inneholder ikke så veldig mange avanserte ord. Forleden dag snakket vi om utdanning og ferier.

Polakken lurte på om jeg studerte. «Ja,» sa jeg og nikket. «Jeg skal studere musikk i Oslo til høsten!» Min polske venn var tydelig begeistret. «Ah, musikk!» nærmest ropte han og viftet med armene. Han lurte på hvilket instrument jeg spilte, og jeg sa at jeg spilte gitar, bass og litt piano, mens jeg forklarte hva jeg mente med mitt særdeles improvisatoriske tegnspråk. Jeg spurte om han spilte noe selv, men han ristet på hodet og forklarte at han ikke gjorde det. Han var egentlig elektriker. Det ble stille en stund. Polakken brøt omsider stillheten med å spørre meg om ferien min. Han lurte på om jeg hadde reist noe. «Ikke så mye» sa jeg, «men jeg var en tur i Gjøvik for et par uker siden. Var på en musikkfestival for elevene på skolen jeg gikk på. Ellers var jeg på en reise i Russland for et par måneder siden.» Jeg kom plutselig på at jeg hadde snakket litt vel mye, og ble litt usikker på om han hadde forstått det.

«Russland?» sa han begeistret. Han hadde hvertfall forstått noe av det. Jeg fortalte at jeg hadde vært i St. Petersburg. Han sa noe i retning av at det var en flott, stor by, og jeg forstod at han hadde vært både der og i Moskva. «Har du vært i Polen?» la han til. «Nei, det har jeg nok ikke. Men det har broren min!» Polakken hevet et øyenbryn, og laget et ansikt som om han ikke forstod hva jeg sa. «Broren min. My brother?» Han forstod fremdeles ikke helt, så det endte med at jeg sa at «en i familien» hadde vært i Polen.

Vi gikk ombord bussen. Jeg kapret meg en toseter, siden det var få folk ombord, og merket plutselig at telefonen min ringte. Når jeg hadde lagt på, så jeg at Polakken hadde sovnet. Det var på tide å finne frem iPoden min. Han våknet på magisk vis rett før vi skulle gå av. Jeg ønsket ham en fin vakt på jobb, og han gjorde det samme tilbake, etterfulgt av et glis som avslørte to manglende tenner.

Nå er det en stund siden jeg har sett ham på bussholdeplassen. Kanskje han er på ferie?