I dag leste jeg en utrolig historie. Og den fikk meg til å tenke. Av og til føler vi oss alene. Det er lett å få seg til å tro at folk ikke bryr seg, og at man ikke har noen å gå til. Som regel stemmer ikke dette. Folk bryr seg mer enn man tror, og man har flere venner enn man aner. Men hvordan føles det å virkelig være alene? Ingen å feire jul med, ingen som ringer og spør hvordan det går, ingen som kommer på besøk? Jeg lurer på hvordan det føles. Jeg lurer på om folk som er alene noen gang smiler eller ler.
“På vegne av venner” er noe man skriver i dødsannonsen når noen gravlegges alene. Slik var tilfellet med Jan Erik Fosshaug:
Jan Erik Fosshaugs begravelse, med ingen tilstede, utenom begravelsesagent Lars Olufsen, som har satt seg i kirka slik at presten har noen å snakke til. Foto: http://www.dagbladet.no
“På rad 9 på klasselista. Jan Erik Fosshaug. Vi slår nummeret til en Jan Fageraas, i den samme, rene gutteklassen.
- Husker du en Jan Erik Fosshaug, klassekamerat av deg? Du skjønner, han døde nylig og vi prøver å…
- Rart… Jeg burde ha husket ham. Men jeg kjenner ikke navnet. Men du, for å si det rett ut. Jeg er i Sveits. Bor her for tiden. Og sitter midt i et møte nå. Men lykke til.”
Ingen kommentarer ↓
Ingen har kommentert enda... bli den første!