Koffor ikkje?

Det å klippe seg kan for noen være en skummel tanke. Spesielt når man ikke har klippet seg siden august – i 2008! Jeg skal innrømme at jeg var litt nervøs når min gode venn Hanna begynte å klippe i håret mitt. Bort med de lange, krøllede hårlokkene som mange av jentene på Viken av en eller annen grunn hadde blitt så glade i. Nå var det ingen vei tilbake, det måtte gjennomføres.

Det var litt skummelt i begynnelsen. Med litt Thomas Dybdahl på anlegget ble jeg rolig som et lam. Det skal dog nevnes at jeg ikke alltid var like rolig, jeg har nemlig en tendens til å legge hodet på skakke, som førte til litt frustrasjon for frisøren min. “Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre”, sa hun etter en stund. Jeg lo litt, og forsikret henne om at dette kom til å gå fint. Kim var innom minst to ganger. Han hadde med seg et kamera som han filmet med. Han fortalte meg at jeg så fin ut. “Er dette kort nok?” jeg måtte kjenne etter. “Nei, ta det litt lenger… øhm.. kortere!” Etter langt om lenge var klippen ferdig.

Resultatet:

Jeg er kjempefornøyd!